Lille-drage, Frogner-Per og alle de andre...

En ny søndag i Beijing, nok en gang på plass på "The bridge", og nok en gang er det eksamenlesing på programmet, i tillegg til en stil og Oslo-pensum. Ingen problemer med å fylle dagen altså... Stilen jeg skriver handler forresten om norske eventyr, som nå har blitt mitt spesialfelt på kinesisk.

Når man er i et land og en by som Kina, og bare kan språket delvis så blir det en del kallenavn på ting og mennesker. Før jeg dro til Kina tenkte jeg at hver dag ville bli spennende og ny, det har slått meg at det ikke bare sånn. Skal nå ta dere med på en vanlig dag i Beijing med alle sine kallenavn.

På en vanlig dag står jeg opp først, der er ikke mørkt om morgenen i Beijing, noen minutter senere kommer "Party-Tord" ut fra sitt rom, kanskje har han vært ute på ett nattlig eventyr igjen? Til slutt kommer Simon ut fra sitt "master-bedroom", og sammen sykler vi mot skolen. Skoleveien følger lenge den smått kaotiske sykkelgata, som har fått sitt navn etter alle sykkeforretnignene der, vi svinger av ved Wu Dao Kou, som av kinesere ofte omtales som "Korea-town", den siste rette strekningen inn mot skolen går gjennom et lyskryss hvor man alltid har grønt lys, og et hvor man alltid har rødt, til slutt gjennom porten og hvor man fint viser fram Beidas "lille røde" som er inngangsbilletten våres.

På en denne dagen har jeg skriftlig først, og jeg kommer inn i det knøttlille klasserommet, noen er der allerede, "Lille-drage", "hu litt skumle", "Traktor-Ola", og noen nordmenn er der også, Siv, Andreas, Nils, La(o)ban (Christine). Så begynner timen, skriftliglæreren er hen herremann med en stemme verdig en general, i begynnelsen hadde vi alle stor respekt for denne mannen med den voldsomme stemmen, men nå er mye av respekten borte, noe som har ført til at en stor del av klassen som regel kommer for sent. "Mandarin-mannen" (Anders) kommer inn og finner seg en stol, og bare noen sekunder senere kommer "Familie-Magnus" inn, lufta i dekkene hans har nok en gang seget ut uten at han har merket det og han har beregnet litt for dårlig tid til skolen. Da han ser at alle de gode stolene er tatt sette han seg med et høylytt sukk ned på en av plassene som har ryggen mot lærer og tavle. Etter enda noen minutter kommer "Frogner-Per" inn døra, det er mandag og han har måttet pynte seg fordi han etter timen skal på jobben sin her i Beijing, dersom det er en annen ukedag så kan han også bli kalt "Tyrker-Achmed", egentlig heter han visstnok Mark og er amerikaner. Sist av alle kommer "Pinky Rose 95" (Rosa"), hun har bare sovet et par timer denne natten også, fordi hun nok en gang har fått i seg sukker, som hun er allergisk mot. Etter en kamp for å få av seg "Gåsa" (jakka hennes), så setter hun seg ned, alle er på plass!

Timen er over og vi går inn i en friperiode. Hva skal vi gjøre? Vi drar til "Brua"!! Brua er det stedet jeg sitter i skrivende stund, altså lesecafe'en min . Her leses det, og diskuteres og ett og annet verdensproblem blir sannsynligvis løst i løpet av tiden her. Så bærer det nok en gang tilbake mot Beida (kinesisk forkortelse på Peking university), denne gangen skal vi ha "norsk" på russerbygningen. Russerbygningen er faktisk (nesten) bare en direkte oversettelse av det kinesiske navnet. Norsk er et fag vi har med bare nordmenn, det er gjennomgang av pensum vi skal ha eksamen i over jul. Trivelige timer som i det siste ofte har inneholdt kakespising i pausen. Her har man faste plasser, eller egentlig har man bare en fast rad, enten framme eller bak. Jeg sitter framme, sammen med "Familie-Magnus", "Party-Tord" og "lille-gris"(Jenny, som er alt annet enn en gris, men derimot den søte norsk-koreaneren våres). "Party-Tord" bruke minuttene før timen begynner til å oppdatere "Familie-Magnus" på hva som skjer om nettene i Beijing, det er andre gang jeg hører historiene, så jeg følger ikke så godt med denne gangen. Timene er gode, og læreren er den beste. På raden bak sitter blant annet Marie, som kan komme med utsagn som "kor artig" eller "ka meine du egentlig med det?".

Noen er nå ferdig med skoledagen sin, men for meg bærer det videre i muntlig. Her er det noen av de samme nordmennene, men nye amerikanere, og ny lærer. I disse timene kommer man alltid tidsnok, og "han litt femi", "søte-koreaneren", "dukke-koreaneren" og alle de andre sitter på sine plasser når timen begynner.

I eksamenstider så kan turen gå tilbake til "Brua" for mer lesing, når timen er over, andre ganger kan det være fellesmiddag på "den faste" (Ble fast etter to ganger, har nå vært der tre ganger). Onsdager er det som kjent Quiz, da tar jeg Taxi sammen med La(o)ban og Mandarin-mannen, alle tre i baksetet, sånn er regelen! La(o)ban og Mandarin-mannen er forresten en egen gjeng, men det hender at andre også får leke med dem. La(o)ban forteller om hennes samtaler med fruktdama/mannen, eller så forteller hun en historie fra hennes tidligere liv som eldreomsorgsarbeider. Som vanlig taper vi quizen, men mener selv at vi har en positiv utvikling. Taxi tilbake med samme gjengen, vi snakker om hvor kort det er til vi skal hjem igjen. "Deilig", sier jeg. "Litt trist og da" sier mandarin-mannen, mens han skreller sin femtende mandarin/klemmentin for dagen. "Ja, sant det, er jo litt trist og", samtykker jeg. Taxien stopper på Wu Dao Kou, La(o)ban og jeg og Mandarin-mannen tar følge hjemover. Vi snakker om hvor annerledes sykkelgata er så seint på kvelden.

Hjemme er det mørkt, døra til Simon er lukket, er han hjemme? Party-Tord sin er åpen, han er vel ute på tur igjen... Jeg legger meg og ser en episode av Sopranos, kvelden avsluttes med en melding til Kristina i Norge, som jeg ikke har fått snakka med i dag heller...

Ok, dagen er vel kanskje ikke helt ekte, men ikke langt fra sannheten. Det hender riktignok at det skjer andre ting og det hender også at man bruker vanlige navn på ting, men poenget er at livet i Beijing har blitt en vane, aner ikke når det skjedde, men ingen tvil om at det er det nå i hvertfall. Det skal sies at alle kallenavn på personer er uten noen dypere mening, og ingen er i vond mening!!

Var på Kino i går, siste Bond-filmen, moro det! Spiste middag på en god Italiensk først, var det veldig god mat, og gankse billig, bra!

Bare to uker og tre dager til jeg skal sette meg på flyet hjem til Norge, rart.

Nå må jeg begynne å lese, dette tok litt for lang tid!

Johan Fredrik Netland, Beijing