Lille-drage, Frogner-Per og alle de andre...

En ny søndag i Beijing, nok en gang på plass på "The bridge", og nok en gang er det eksamenlesing på programmet, i tillegg til en stil og Oslo-pensum. Ingen problemer med å fylle dagen altså... Stilen jeg skriver handler forresten om norske eventyr, som nå har blitt mitt spesialfelt på kinesisk.

Når man er i et land og en by som Kina, og bare kan språket delvis så blir det en del kallenavn på ting og mennesker. Før jeg dro til Kina tenkte jeg at hver dag ville bli spennende og ny, det har slått meg at det ikke bare sånn. Skal nå ta dere med på en vanlig dag i Beijing med alle sine kallenavn.

På en vanlig dag står jeg opp først, der er ikke mørkt om morgenen i Beijing, noen minutter senere kommer "Party-Tord" ut fra sitt rom, kanskje har han vært ute på ett nattlig eventyr igjen? Til slutt kommer Simon ut fra sitt "master-bedroom", og sammen sykler vi mot skolen. Skoleveien følger lenge den smått kaotiske sykkelgata, som har fått sitt navn etter alle sykkeforretnignene der, vi svinger av ved Wu Dao Kou, som av kinesere ofte omtales som "Korea-town", den siste rette strekningen inn mot skolen går gjennom et lyskryss hvor man alltid har grønt lys, og et hvor man alltid har rødt, til slutt gjennom porten og hvor man fint viser fram Beidas "lille røde" som er inngangsbilletten våres.

På en denne dagen har jeg skriftlig først, og jeg kommer inn i det knøttlille klasserommet, noen er der allerede, "Lille-drage", "hu litt skumle", "Traktor-Ola", og noen nordmenn er der også, Siv, Andreas, Nils, La(o)ban (Christine). Så begynner timen, skriftliglæreren er hen herremann med en stemme verdig en general, i begynnelsen hadde vi alle stor respekt for denne mannen med den voldsomme stemmen, men nå er mye av respekten borte, noe som har ført til at en stor del av klassen som regel kommer for sent. "Mandarin-mannen" (Anders) kommer inn og finner seg en stol, og bare noen sekunder senere kommer "Familie-Magnus" inn, lufta i dekkene hans har nok en gang seget ut uten at han har merket det og han har beregnet litt for dårlig tid til skolen. Da han ser at alle de gode stolene er tatt sette han seg med et høylytt sukk ned på en av plassene som har ryggen mot lærer og tavle. Etter enda noen minutter kommer "Frogner-Per" inn døra, det er mandag og han har måttet pynte seg fordi han etter timen skal på jobben sin her i Beijing, dersom det er en annen ukedag så kan han også bli kalt "Tyrker-Achmed", egentlig heter han visstnok Mark og er amerikaner. Sist av alle kommer "Pinky Rose 95" (Rosa"), hun har bare sovet et par timer denne natten også, fordi hun nok en gang har fått i seg sukker, som hun er allergisk mot. Etter en kamp for å få av seg "Gåsa" (jakka hennes), så setter hun seg ned, alle er på plass!

Timen er over og vi går inn i en friperiode. Hva skal vi gjøre? Vi drar til "Brua"!! Brua er det stedet jeg sitter i skrivende stund, altså lesecafe'en min . Her leses det, og diskuteres og ett og annet verdensproblem blir sannsynligvis løst i løpet av tiden her. Så bærer det nok en gang tilbake mot Beida (kinesisk forkortelse på Peking university), denne gangen skal vi ha "norsk" på russerbygningen. Russerbygningen er faktisk (nesten) bare en direkte oversettelse av det kinesiske navnet. Norsk er et fag vi har med bare nordmenn, det er gjennomgang av pensum vi skal ha eksamen i over jul. Trivelige timer som i det siste ofte har inneholdt kakespising i pausen. Her har man faste plasser, eller egentlig har man bare en fast rad, enten framme eller bak. Jeg sitter framme, sammen med "Familie-Magnus", "Party-Tord" og "lille-gris"(Jenny, som er alt annet enn en gris, men derimot den søte norsk-koreaneren våres). "Party-Tord" bruke minuttene før timen begynner til å oppdatere "Familie-Magnus" på hva som skjer om nettene i Beijing, det er andre gang jeg hører historiene, så jeg følger ikke så godt med denne gangen. Timene er gode, og læreren er den beste. På raden bak sitter blant annet Marie, som kan komme med utsagn som "kor artig" eller "ka meine du egentlig med det?".

Noen er nå ferdig med skoledagen sin, men for meg bærer det videre i muntlig. Her er det noen av de samme nordmennene, men nye amerikanere, og ny lærer. I disse timene kommer man alltid tidsnok, og "han litt femi", "søte-koreaneren", "dukke-koreaneren" og alle de andre sitter på sine plasser når timen begynner.

I eksamenstider så kan turen gå tilbake til "Brua" for mer lesing, når timen er over, andre ganger kan det være fellesmiddag på "den faste" (Ble fast etter to ganger, har nå vært der tre ganger). Onsdager er det som kjent Quiz, da tar jeg Taxi sammen med La(o)ban og Mandarin-mannen, alle tre i baksetet, sånn er regelen! La(o)ban og Mandarin-mannen er forresten en egen gjeng, men det hender at andre også får leke med dem. La(o)ban forteller om hennes samtaler med fruktdama/mannen, eller så forteller hun en historie fra hennes tidligere liv som eldreomsorgsarbeider. Som vanlig taper vi quizen, men mener selv at vi har en positiv utvikling. Taxi tilbake med samme gjengen, vi snakker om hvor kort det er til vi skal hjem igjen. "Deilig", sier jeg. "Litt trist og da" sier mandarin-mannen, mens han skreller sin femtende mandarin/klemmentin for dagen. "Ja, sant det, er jo litt trist og", samtykker jeg. Taxien stopper på Wu Dao Kou, La(o)ban og jeg og Mandarin-mannen tar følge hjemover. Vi snakker om hvor annerledes sykkelgata er så seint på kvelden.

Hjemme er det mørkt, døra til Simon er lukket, er han hjemme? Party-Tord sin er åpen, han er vel ute på tur igjen... Jeg legger meg og ser en episode av Sopranos, kvelden avsluttes med en melding til Kristina i Norge, som jeg ikke har fått snakka med i dag heller...

Ok, dagen er vel kanskje ikke helt ekte, men ikke langt fra sannheten. Det hender riktignok at det skjer andre ting og det hender også at man bruker vanlige navn på ting, men poenget er at livet i Beijing har blitt en vane, aner ikke når det skjedde, men ingen tvil om at det er det nå i hvertfall. Det skal sies at alle kallenavn på personer er uten noen dypere mening, og ingen er i vond mening!!

Var på Kino i går, siste Bond-filmen, moro det! Spiste middag på en god Italiensk først, var det veldig god mat, og gankse billig, bra!

Bare to uker og tre dager til jeg skal sette meg på flyet hjem til Norge, rart.

Nå må jeg begynne å lese, dette tok litt for lang tid!

Johan Fredrik Netland, Beijing

De tre bukkene bruse

For akkurat en uke siden satt jeg på samme sted som jeg sitter nå og begynte å skrive en blogg. Den skulle handle om forrurensingen her i Beijing, Kina og verden. MEn det ble fort for komplisert og kjedelig å skrive om, så jeg ga det opp. La oss bare konstatere at det burde vært et obligatorisk forkurst for alle miljøvernministre med en tur til Beijing og Kina. Og viktigere er det at vi innser at selv om det er andre land som forrurenser mer, så er det like mye våres annsvar om ikke mer våres annsvar. Hvor kommer det vi kjøper fra? Hvem må forrurense for at våre produkter blir til. Til slutt må dere lese disse to artiklene i dagbladet og aftenposten. Dette er den luften jeg lever i om dagen. Nok om det...

Det nærmer seg eksamen igjen, og det er vel grunnen til at jeg igjen er på plass på "The bridge", drikker min kaffe og har startet oppladningen til dagens lesedose. Det er nok en gang klart for fire eksamner, men det skal sies at eksamnene ikke er like store og alvorlige som de er i Norge. Men tilsammen når jeg er ferdig med disse, så har jeg hatt 12 stykker her i Kina. Det må sies å være ny personlig rekord! Og ellers går jo det lengste skolesemesteret i mitt liv mot slutten. Med tanke på at sommereferien i tillegg var ganske kort, så skal det bli deilig å komme hjem til juleferie. Det gjelder bare å ikke tenke for mye på at det nye året starter opp med en ny eksamen, og denne gangen en viktig en.

Men den ene eksamnen jeg skal her er muntlig, da skal vi holde en liten tale på omtrent 6 minutter. Jeg har da valgt å oversette eventyret "de tre bukkene bruse". Det har egentlig vært gankse gøy å oversette, og bør ikke bli for vanskelig å memorere det utenatt heller. Kanskje er det første gang dette eventyret blir oversatt til kinesisk? Kanskje jeg skal få det gitt ut?

Anbefaler alle å lese Chrissas blogg: Er ikke imperalismen over? Har nemmelig blitt så "ille" glad i å gå på quiz her i det siste, og som det kommer fram i hennes blogg, så ender det som regel på siste plass. Men en gledelig nyhet fra siste uke: Vi kom på tredje siste plass!! Vi byttet "beite" til sportspubben "Paddy O'Shea(?)" og her gikk alt så mye bedre, og vi var farlig nærme å få premie, bare 1 poeng unna!! Så herved sendes advarselen ut til alle dere quizere der hjemme i Oslo: Snart kommer vi hjem, og vi er GODE!

Så skifilm her om dagen, lånte den av Marie i klassen. Gleder meg til vinteren nå, håper på masse snø i jula sånn at skiene kan brukes.

Til slutt så må det nevnes at strømmen er tilbake, men nå ligger det en regning på gassen hjemme som noen snart må ta tak i, hvis ikke stenger de vel av gassen og da blir det lite mat og lite varmtvann, ettersom vannet varmes opp av en gassbrenner. De tunge tidene fortsetter altså. Krona blir svakere, men har innsett at jeg er relativt helgid ettersom jeg bor i et så billig land...

Legger ved noen bilder fra skolen og andre steder...

Under en måned igjen nå...

Johan Fredrik Netland, Beijing

Tyngre tider...

Det er tyngre tider i verden, og spessielt i 林大北路 (gatenavn), hvor jeg er bosatt... Men det skulle man egentlig ikke tro, for ved første øyekast så skulle du heller tro det var det motsatte. Det har nemlig blitt bestemt at fortauene skal få nye steiner. Skifte fra rødt til grått, så for en stund siden begynte de på den ene siden, og har nå snart avsluttet den andre. På 800 meter bruker de intet mindre enn en uke Det beste var starten, for da kom det nemlig veldig mange muldyr trekkende på de nye steinene, i en periode var det flere dyr enn sykler i gata, riktig så trivelig! Hvor de kommer fra vet jeg ikke, og enda mindre forstår jeg hvorfor det brukes muldyr framfor lastebilene som brukes til alt mulig annet... Muligens er det hele en veldig unødvendig forandring, men som med så mye annet her i landet, så føles det mer som en kamp for å holde nok folk i arbeid!

Men tunge tider er det altså... Vi er nemlig uten strøm i leiligheten. Nå skal det sies at det i all hovedsak er vår egen feil. Man har et kontantkortsystem på strømmen her i byen, egentlig smart, men veldig brutalt da det er tomt, for da er det ikke noe mer strøm. Systemet er enkelt, man betaler penger, og for hver penge får man to "strømenheter". Vi kjøpte like godt strøm for 300 kroner første gang, noe som altså gav oss 600 enheter. Det skulle vare minst en måned, nå har det gått to. Delt på tre er det relativt billig, hvertfall for en såpass stor leilighet. Men mot slutten har det gått brutalt fort, og selv om vi har fulgt nøye med, så har vi ikke foretatt oss noe. Og da vi endelig bestemte oss for å gjøre noe, så viser det seg at kortet er borte... Og det er nå problemet med systemet kommer, for det å skaffe seg nytt kort er ikke lett, heller ganske komplisert. Det trengs bevis på både det ene og andre. For den vanlige verdensborger er det klart at det er et mysterium hvorfor noen skulle ha interesse å kjøpe strøm som ikke er til seg selv, men er det en regel så er det en regel. Så på morgenen i dag mens jeg stod i dusjen forsvant strømmen, brutalt! Så mens leiefirmaet nå jobber på spreng for å skaffe de nødvendige bevis, så får vi en kveld uten strøm. Forhåpentligvis ordner alt seg i løpet av morgendagen, men man vet aldri i Kina...

Men nå kommer hovedgrunnen til at det er tunge tider: Kronekursen!! Da jeg kom til Kina 1.juli fikk jeg 100 RMB for 74 NOK, en god tid... Nå vipper det pluss minus 100-100. Hva har skjedd?!? Finanskrisen... Forskjellen blir enda værre når man tenker i litt større tall, Den tiden som er igjen kan jeg kanskje bruke 10000 RMB, dersom jeg hadde tatt ut de for tre måneder siden hadde det kostet meg ca 7000, mot 10000 i dag, altså 3000 NOK i forskjell. Det er bitre penger!! MEn samtidig har jeg fått en helt ny hobby, nemlig å daglig sjekke denne siden: http://www.norges-bank.no/templates/article____26790.aspx , er like spennende hver dag å se om kursen går opp eller ned.

Ellers fra livet kan jeg fortelle at statsråd Tora Aasland var på besøk her om dagen. Det var hyggelig, hun og følget hennes kom på besøk på universitetet hvor vi fikk møte dem i en liten time. Det ble litt snakk og noen ble med inn i en time. Litt program var det også, satt sammen og ledet av våre eminente klasserepresentanter Kristine og Rosa, flinke var de! Selv hadde jeg fått i oppgave fra denne bloggen. Så dere lesere er nå i et "finfint" selskap.

Utflykter har det blitt mindre av i det siste, har blitt en helgeaktivitet. De to siste helgene har jeg vært på oppdagelsesferd med Audun og Rosa i byen, hutonger og lama-tempel har stått på menyen. Gøy, synd det ikke blir mer, men byen er stor og all forflytning tar for lang tid, man rekker det rett og slett ikke på en vanlig skoledag.

Forresten... grattis til Obama, bra jobba! Var god stemning blant amerikanerne her i byen, og egentlig blant kineserne også. Men det hjalp ikke på kronekursen da, synd...

Det får bli alt for denne gang. Det går fort mot jul og hjemreise nå...

Johan Fredrik Netland, Beijing.

bilder kommer med strømmen...

Tidsklemma på kinesisk

Her om dagen snakket jeg med min gode venn Kasper som for tiden studerer på Hawaii. Vi ble enig om at det å studere i utlandet har mye likt ved seg uansett hvor i verden det er. Noe av det beste er at de to alternativene man har er skole og fritid, ingen jobb, ingen faste avtaler ingenting annet enn skole og fritid. Siden jeg skrev sist har jeg hatt mye av begge deler, først den ene delen og så den andre delen, jeg begynner med den ene...

Det har blitt noen uker siden nå, men mamma og pappa kom på besøk. På den tiden hadde høsten nettopp kommet til Beijing (se forrige blogg), nå har våren vært her mange ganger, det skifter voldsomt. Men mot og far kom, og vi resite sammen til Hangzhou, Suzhou og Shanghai. Det var deilig, tok fri to dager fra skolen, og resten av dagen hadde man fri for og feire nasjonaldagen til det Folkerepublikken Kina. Hangzhou og Suzhou var to vakre byer, selv om nok Hangzhou var best. Her fikk vi sett en del Buddhar, pagoder, fjell, sjøer og alt det andre man ser i Kina. I tillegg fikk far kjøpt en god mengde te, som visst nok skal holde i fem år, mor fikk kjøpt silkedyne og barneklær. Og jeg fikk min livs første forretningskontakt, kommer til å satse stort på silkedyner i Norge i framtiden. Det hadde vært mye folk i Hangzhou og Suzhou, men da vi kom til Shanghai fikk man virkelig bruk for det kinesiske uttrykket:人山人海, som direkte oversatt betyr, "folk på fjell, folk til havs", altså ekstremt store mengder folk. Vi var altså ikke alene om å ha lyst til å feire nasjonaldagen i Shanghai. Men med unntak av at mamma måtte slåss noen ganger på T-banen så gikk alt bra. Vi fikk til og med plass til å spise i det høye TV-tornet(se bilder)

Men ferier tar slutt, og skole og hverdag begynner igjen. Og det gjorde den med et brak her i Beijing. Om tre dager begynner midtveiseksamner. Så fra jeg kom tilbake til Beijing har det gått i skole, med et hederlig unntak. I år ble nemmelig bursdagen feiret i den kinesiske "fjellheimen". Det var"friluftslivgruppa/klatregruppa" på skolen som arrangerte tur, fra lørdag til søndag. Turen gikk til det de sa var "Jinshan", gullfjellet, men i ettertid har det vist seg at ingen andre har hørt om "Jinshan" så hva det egentlig het vet jeg ikke. Det ble en bra, men annerledes tur, lørdagen var kanskje mer morsom enn den var spekket med naturopplevelser, for etter en tur med lokalbuss, og en kortere marsj fikk vi høre vi var framme, og sannerlig: Der på parkeringsplassen var teltoppsetningen i full gang. Vi sov altså på en parkeringsplass av betong, denne betongplassen var også stedet hvor lekene og sosialiseringen skjedde. Selv om bål og kaffe uteble så ble det en trivelig kveld, og aldri igjen vil vel så mange kinesere synge bursdagssangen for meg. Morsomt var det også å få være med på en gjennomgang om hvodan man setter opp telt, bærer sekk og sover i sovepose. Det er lett å le, men er ikke mer enn et par år siden jeg selv viste andre hvordan man gjorde mye av det samme, og enda et år mer siden jeg selv ble lært opp.

Søndag ble det tur, en kjempe flott tur som gikk opp på et relativt høyt fjell, fjellet ble fullt av kinesere som konstant ropte 加油 "heia". Det er det ordet alle kinesere har lært seg i løpet av OL. På toppen så vi at det er flotte turmuligheter i Kina, det var fjell og daler så langt vi kunne se, kan ikke si annet enn at det frister. Tristere var det å snu seg mot Beijing og se "tåken" av forurensing som dekket hele byen. Men det blir neste blogg....

Den siste uka, har det vært skole, MYE skole. Har fått meg en "stam"-cafe, hvor jeg har tilbrakt flere timer enn jeg har vært hjemme i det siste. Hjemme har denne uka blitt et sted hvor jeg sover, og ingenting mer. Men har merket en viss framgang i kinesisken, så da er det vel værdt det. Problemet med å ikke ha noe fast, er at det blir enda vannskeligere å få gjort noe annet, kan alltid utsette det til det blir mindre å gjøre på skolen, men er redd for at jeg må gå lenge på Beijing University før det blir mindre å gjøre... Har dermed klart å ikke få tid til å gjøre alt, selv om jeg bare har skole eller fritid...

Legger som vanlig med en del bilder fra siste tids hendelser...

Johan Fredrik Netland, Beijing

Høst...

Egentlig litt synd deLillos ikke har en sang som sier: "Ja, så har det blitt høst" (deLillos har en sang som heter vår), for det er nemlig det det har blitt nå; høst! Det gikk så fort, på lørdag var jeg på tur ut av Beijing, da var det varmt. Veldig varmt! Så bare noen dager senere, er det full høst, regnvær, kaldt..... og deilig! Merker hvor godt det er når temperaturen faller litt, merker jeg har savnet å være litt kald innimellom. For øvrig er det ikke så vanlig å snakke om været her i landet, det skal liksom være noe spessielt med været for at det skal bli et samtale emne, man snakker visstnok heller om mat. Men for nærmere værrapporter så anbefaler jeg yr.no sine varsler. De dekker det meste av Kina....

Høsten er en god studietid. Er liksom enklere å sitte inne å studere poå høsten, da er det inne man skal være uansett! Og det er godt, for studier blir det mye av for tiden! Universitetet er veldig bra, men det krever sitt. Lærerne er dyktige og føler at progresjonen er der, selv om frustrasjonen til tider kan bli stor over de endeløse gloselistene, og tekster uten mening. Men etter noen runder med pugging og lesing så pleier som regel ting å falle på plass.

Men mer spennende enn skolen, var det med besøk fra Norge. Det var min kjære Kristina som kom, med seg på lasset hadde hun ingen ringere enn mine tidligere stippekollegaer Karen og Tone Marit. De var her i Beijing i ca. en og en halv uke, og sammen med meg og på egenhånd fikk de utforska Beijings alle kriker og kroker. Utenom den vanlige lista med severdigheter fikk vi med oss en tur til Shidu, dyreparken mm. Men kanskje morsomst (synes jeg) var kvelden vi hadde på et stapp fullt "Fugleredet" (kanskje verdens største friidrettsarena?). Her fikk vi sett verdens beste para-utøvere kjempe mot hverandre! Selv om det ble satt flere verdensrekorder mens vi var der, var høydepunktet da 80-90000 kinesere sang nasjonalsangen ved en premieutdeling.

Men tiden går som kjent fort i godt lag, og Kristina og jentene har nå reist tilbake til Norge. Der og da skulle jeg gjerne blitt med hjem, kan ikke si annet enn det fristet, men ville nok fort ha angret. Livet i Kina er godt!! Skulle prøve å forklare til sjåføren vi hadde til Shidu om hvordan det var med pengene mine, hvorfor jeg har så mye i Kina og så lite i Norge, forklarte om inntekt satt opp i mot priser i landet. Tror han tok poenget, sannsynligvis litt for godt, for på vei hjem krevde han 200 penger ekstra for å kjøre oss hjem. Jeg fikk prutet det ned noen ganger, men fikk nok som fortjent der...

I morgen kommer mor og far til Kina, vi skal ut på reise, Hangzhou, Suzhou og Shanghai står for tur. Det blir godt med ferie, og den får jeg skrive om neste gang!

Noen bilder blir det også fra de siste dagers hendelser....

Johan Fredrik Netland, Beijing

På plass i Beijing!

Da er jeg endelig på plass i beyen som en tidligere keiser mente var midten av "Midtens rike". Det er i dag to uker siden jeg tok toget fra Nanjing, mye har skjedd på disse ukene, og det er vannskelig å få med alt her, men skal gjøre et forsøk på en oppdatering til mine trofaste lesere!

Men jeg begynner i gal ende, jeg må fortelle om leiligheten jeg sitter i nå. For det er faktsik det nye hjemmet mitt, og her skal jeg bo i de neste tre og en halv månedene. Jeg deler den sammen med Tord og Simon, begge fra klassen min. Vi har god og stor plass, tre soverom, to bad, en stor stue, og et kjøkken. Akkurat perfekt, og i morgen begynner studielivet igjen, da starter timene på 北京大学.

Men før vi i det hele tatt begynte å lete etter leilighet, så tok Tord, Magnus og jeg farvel med Nanjing og tok den 15 timer lange togturen opp til kystbyen Qingdao. Det var på mange måter trist å reise fra Nanjing, hadde blitt veldig glad i stedet, og følte etterhvert at vi ble bedre kjent i området. Men all eventuell savn forsvann da vi kom til Qingdao. En "liten" og sjarmerende kystby, preget av å være under tysk kontroll for en stund tilbake. Under OL og paralympics så er Qingdao arrangør for seiliekonkurransene, noe som gjorde at byen, akkurat som Beijing, har gjennomgått en opppusning.

Det var ingen av de overnevnte tingene som var våres mål for turen. Det var derimot stranda, vi hadde hørt oss litt rundt i Nanjing, og kommet fram til at dersom du absolutt måtte bade på fastlandskina, så var Qingdao å reise til. Det ble fire gode dager på stranda. Vi brukte mye tid på å lese bok og sove, men av og til fikk vi snakket med hverandre og med kinesere. Ofte var vi til stor underholdning for kineserne, og enda oftere var kineserne til stor underholdning for oss. Det var mye som var annerledes, ikke minst det at hovedvekten av folkene på stranda var menn i 50-alderen.

På kveldene tok vi som regel turen til ei trivelig dame i nabolaget, hun hadde god mat og drikke. Itillegg så minnet hu mistenkelig mye om Eli Hagen, så vi tenkte det var best å holde seg på godsiden med henne.

Tilslutt måtte vi reise i retning Beijing. De første dagene i vår nye hjemby ble ganske stressende, de gikk stort sett med på leilighetsjakt, og gleden var ganske stor da det hele var i boks. Men gleden var enda større da det første vi fant i postkassen vår var en katalog fra IKEA. Samme kveld som vi flyttet inn gikk turen dit. Det ble kjøpt inn dyne, pute og sengesett, men enda viktigere ble det kjøpt inn kjøttboller, gelehallon, bilar og annen svensk mat.

Sov jeg skrev over begynner ikke skolen før i morgen, men jeg har rukket å være en del på universitetet likevel. Det er en kjempe flott campus, med sjøer, pagoder, trær og parker. Her har UiO mye å hente!! Ellers så kommer Kristina, Tone Marit og Karen hit neste uke, det gleder jeg meg veldig til. Legger med en del bilder som viser litt av livet i Qingdao.

Johan Fredrik Netland, Beijing

Oi, i dag gikk det galt!

Dette var en trist OL-dag!! Som svensk kan man ikke annet enn og synes synd på Susanna Kallur som snubler i første hekken i sin semifinale. Omtrent ett år etter at hun fikk gullmedaljen frarøvet i Osaka VM, syndsynd. Selv om dette var tris for oss svensker, så kan det nok ikke måles hva kineserne må ha følt da deres store gullhåp på Fugleredet under disse leker måtte hinke av banen før første steg var tatt.

Da Xiang Liu måtte gå av banen før forsøksheatet på 110 meter hekk, så ble det stille på stadion (dagbladet), da det så gikk opp for dem hva som hadde skjedd valgte 90000 å gå fra stadion. Virkelig synd, jeg hadde gledet meg til å se en 110 hekkefinale hvor Liu skulle forsvare sitt OL-gull fra Athen. Han er kanskje bak Yao Ming den største verdensstjernen Kina har under disse OL. Det er vel nå klart at Kina ikke kommer til å mangle medaljer da opptellingen skal skje på søndag, men friidrett er fort en av de idrettene som blir lagt mest merke til under et OL, hvertfall i Norge.

For å gjøre knall og fall dagen komplett så har Ndure skadet seg i mellomrunden, blir spennende å se hvordan det går i morgen.

Ellers har jeg i dag lært, dersom det læreren min sa stemmer, at kinesere som vinner OL-gull får intet mindre enn 30 millioner yuan i premie fra Kina. Kombinert med stoltheten av å vinne forran sitt eget folk er det ikke rart at motivasjonen er til stede og medaljene tikker inn!!

Siste uke i Nanjing nå. Rosa, Chrstine og Marie fant i går en veldig god restaurant, nå har det blitt middag der to dager på rad. Takk til dem! Etter fredag er planene uvisse, men har en drøy uke på meg før jeg må være på plass i Beijing, så noe reising blir det nok, men hvor vet jeg ennå ikke.

Nå gjør Stian klart for sesongavslutning på sesong 3 av Sopranos, så over og ut for denne blogg...

Johan Fredrik Netland, Nanjing